Fra dødsdømt til friskmeldt

Utenfor er det en gnistrende vinterdag. Inne på Romerike Hesteklinikk er det røntgenbilder, friskmeldinger, laseroperasjon og historien om en dødsdømt hest, som fortsatt lever.

Trine Bøhnsdalen

Journalist og fotograf

I januar 2017 fulgte journalist og fotograf Trine Bøhnsdalen veterinærene på Romerike Hesteklinikk en hel arbeidsdag. Resultatet er blitt en bilderik reportasje i tre deler. Her kan du lese andre del.  

 

- Da var det bare å få den ut da, sier Ellen.

Kaspar puster tungt. Ellen kjenner med fingeren. Hun har funnet frem til den løse beinbiten som skulle opereres ut. Men den sitter fast i vevet. Hun må få løsnet den. Det går en liten rykning gjennom kroppen til Kaspar.

- Såååå, så, sier Ellen rolig.

- Svein? Kan du gi han litt mer?

Vellykket operasjon

På få sekunder er Svein på plass for å gi Kaspar mer sedasjon. Det ser ikke ut til å være første gang han sjonglerer mellom å assistere under to kirurgiske operasjoner, slik som nå. Ellen holder det lille såret åpent med en klamme og bruker en annen tynn tang for å få tak i beinbiten. Hun er fokusert nå. 

- Beinbiten er jo festet til masse ligamenter. Jeg vil ikke skade vevet rundt, så jeg må være forsiktig, forklarer hun. Svein stryker den lille islandshesten mykt på halsen, før han forsvinner tilbake til Lars og laseroperasjonen.

Operasjonen til Kaspar er vellykket. Ellen finner knokkelbiten som har irritert området rundt. Hun klipper den forsiktig løs og lirker den ut av det lille snittet i huden. Hun legger biten på operasjonsbordet mens hun renser, syr og bandasjerer såret. Halvannen time er gått. Kaspar er ferdig operert, flyttet til gjesteboksen og allerede i ferd med å våkne opp.

Den løse beinbiten som irriterte inne i det høyre frembeinet til islandshsten Kasper er nå ute.
Maputo står tålmodig på treklossene mens veterinær Arian styrer røntgenmaskinen og Svein holder plata bak.

Hårsbredd fra avlivning

Klokka er ti. Arbeidsdagen er i full gang inne på Romerike Hesteklinikk. En håndfull biler med hestehengere står parkert utenfor. Horisonten har allerede rukket å bli lys. En hest rygger av hengeren og vrinsker. De hvite dørene inn til klinikken blir åpnet og inn kommer en staselig, hvit spranghest på 11 år. Maputo er oppkalt etter hovedstaden i Mosambik. Han går inn i mønstringshallen, sindig og erfaren. Setter beina opp på de små treklossene for røntgen som om han har vært trent til dette hele livet. Eier Iselin Eng er spent nå, på hva Lars synes om røntgenbildene på den tidligere dødsdømte hesten. 

- Vi var på et stevne, og der la vi merke til at Maputo la så veldig på øra når jeg rei han, stoppa på et hinder og fikk et riv. Og han er egentlig en hest som elsker å jobbe. Så da vi skulle til veterinæren med en annen ponni tok vi han med for en sjekk. Der fikk vi beskjed om at bakhasene hans var ødelagte, og at vi enten burde avlive han eller bruke stamcellebehandling, men at han mest sannsynlig aldri ville gå som spranghest igjen.

Maputo beveger seg fint under mønstring.
Lars, Arian og Svein studerer de nye røntgnbildene av beinet til Maputo.

Iselin og moren bestemte seg for å få flere vurderinger før de gjorde noe drastisk. De snakket med Lars og andre veterinærer. Etter ny sjekk kom det frem at det ikke var bakhasene det var noe problem med. Røntgen viste at Maputo har vært skjev i det ene kronbeinet. Etter å ha blitt skodd skjevt ser det nå ut til å fungere ganske bra. Skjevheten ser ut til å være borte.

- Hva er veien videre nå? Skal vi fortsette å ha han litt skjev, eller skal vi begynne å rette opp litt?

Lars studerer de nye røntgenbildene de har tatt etter mønstring. Han er stille. "Mhm," sier han lavt, som om han konkluderer noe med seg selv.

- Han får nesten fortsette med det samme. Til han fungerer. Nå ser det nesten fint ut.

Iselin smiler og ser opp på Maputo. Han står der, like rolig, og har fortsatt ikke rørt på forbeina som han balanserer på de to treklossene. Lite aner noen av dem at i løpet av de neste månedene skal Maputo ut og starte flere stevner med svært gode resultater, og i tillegg bli tatt ut av Rytterforbundet til å ri CSI1 under hingstekåringen i Herning.

Maputo er glad for å være på vei hjem fra sjekken. Om ikke lenge vil han gjøre det bra på flere sprangstevner.

Håper på friskmelding

Stillheten som var i lokalet på morgenen når det fortsatt var mørkt ute er helt forsvunnet nå. Det er lyder overalt. Hester. Telefoner. Folk. Den hvite utgangsdøra åpner seg og inn kommer Vivaldi. Han holder hodet høyt og ser rundt seg med våkent blikk, selv om han er relativt kjent på klinikken nå.

Den 15 år gamle blandingen av fredriksborger og hannoveraner har vært innom hver fjerde uke siden juli, da det ble oppdaget en ganske alvorlig gaffelbåndsskade. Eier Silje Mari Hamnes har cerebral parese og rir paradressur. Hun er helt avhengig av en stødig og samarbeidsvillig hest som Vivaldi. Den største drømmen hennes nå er å få en friskmelding så de kan begynne opptreningen. 

Vivaldi er inne for sjekk og bøyeprøve. Eier Silje håper på en friskmelding i dag.

Vivaldi er Ellens pasient. Hun skifter fra operasjonsklærne og tar først en bøyeprøve i mønstringshallen. Lyden av travsteg som treffer det harde betonggulvet gir gjenklang i hele korridoren. 

- Det var en rutinesjekk forrige gang og da var han littegrann halt. Vi bøyde han opp og oppdaget at han var fryktelig bøyehalt, type hoppet avgårde på tre bein, forklarer Ellen.

- Så traver du opp og ned en gang!

Silje løper med Vivaldi nedover gangen. Han ser litt sur ut. Som om han ikke helt ser poenget med denne formen for aktivitet. 

- En gang til, sier Ellen og smatter Vivaldi i gang. Silje løper ved siden av nedover den lange gangen. Stegene til Vivaldi høres jevne ut.

Brudd og opptrening

Klokka har blitt halv tolv. Sola smyger seg forbi husveggen og treffer parkeringsplassen. Den er nå helt full av biler og hestehengere. Inne i mønstringshallen står distanserytter Tonje Danielson med sin 12 år gamle araberhingst Sanovagan og venter på Lars. Sanovagan har en solid karriere bak seg i Sverige som galopphest, men skal nå brukes i distanse. Likevel er ikke alt som det skal være. Lars mistenker bruddskade av en eller annen form, men det er vanskelig å se på røntgenbildene.

Tonje Danielson og Sanovagan venter på Lars i mønstringshallen.

Samtidig er det klart for siste behandling av Vivaldi. Etter ultralyd av beinet skal ryggen også røntges. Svein klargjør apparatet. Silje har spørsmål om både saltilpasning og bittstørrelse. Ellen demonstrerer og forklarer. Og når alle spørsmål er besvart og røntgenbildene gjennomgått, kommer gladnyheten Silje har ventet på. Ellen foreslår en opptreningsplan for Vivaldi.

Silje har spørsmål om bitttilpasning. Ellen viser og forklarer.

- Er det noen galopp i den, spør Silje nølende.

- Ja.

Smilet til Silje går nesten rundt og hun får både Ellen og praktikant Frøya til å trekke på smilebåndet.

Silje får beskjed om at Vivaldi omsider kan settes i gang igjen.

Selvmordsmelodien

Shrufrina er Ellens neste pasient. Hun er en norsk varmblods dressurhest på 8 år. Hun er søvnig etter sedasjon, men våkner brått når Gonagas, en svart kaldblodshingst på 13 år, kommer inn i lokalet. Han har en avrivning på gaffelbåndet og skal få sjokkbølgebehandling av Arian.

Det er tre hester inne til behandling samtidig. Telefonen til Lars ringer for ørtende gang. Ellen synes ringetonen minner om noe hun nesten får selvmordstanker av. Hun ler og sier hun har bedt Lars skifte den mange ganger.

Sjokkbølgemaskinen lager en voldsom lyd, men Gonagas er mest opptatt av vakre Shrufrina han vet befinner seg på andre siden av veggen. Eier Tonje Minge har hendene fulle med å kontrollere fokuset til den store hingsten, mens Arian forsøker seg på utfordringen med å behandle det venstre bakbeinet uten at Donagas skal bevege det.

Lunsj i farta

Det er lenge siden de har spist felles lunsj sammen, Lars, Ellen, Nicolai, Arian og Svein. Da må de neste stenge klinikken. Og det skjer ikke på travle dager som denne. Lars spiser en brødskive med nugatti i farta og setter fra seg en papptallerken med en uspist kanelbolle ved siden av datamaskinen. Telefonen hans ringer. Igjen. Ellen journalfører siste pasient, før hun går for å klargjøre instrumentene til dagens andre laseroperasjon. En liten varmblodstraver skal punktbrenne ganen, akkurat som Miss Perfect gjorde tidligere på dagen. Arian sitter på kontoret og ringer inn en resept.

Nicolai kommer inn døra. Han har jobbet ute hele formiddagen og raspet tenner på flere hester. Heldigvis ikke på kaldstall på denne friske januardagen.

- Minus 20 grader og raspe tenner på en hest i en kaldstall - Det må være noe av det minst morsomste jeg gjør, sier han leende. Heldigvis er det ikke så ofte det skjer. 

Mange hester kommer og går på Romerike Hesteklinikk denne januarmandagen.

- Selv om mye av arbeidet som veterinær er rutine, er likevel ingen dager like. Hestene er forskjellige, eierne likeså. Det er umulig å vite hva som venter på forhånd, og det er noe av det som er så spennende med denne jobben, sier Nicolai.

Telefonen hans ringer. To hesteeiere står midt i lokalet og ser ut som de ikke vet helt hvor de skal gjøre av seg. Lars ser på når Arian sjekker halsen til en travhest.

Full fart i mønstringshallen.

Altmuligmannen

Svein smiler til hesteeierne når han går forbi. Han retter på røntgenfrakkene som henger i hjørnet. Surrer sammen ledningene til sjokkbølgemaskinen som Arian brukte på kaldblodshingsten. Kveiler sammen en skjøteledning. Han har jobbet mange år med hest og veterinærer. De siste 27 årene har han vært ansatt på Bjerke Dyrehospital. Der jobbet han med både Lars og Ellen.   

- Svein!

Ellen roper. Laseren vil ikke fungere helt som den skal. Det er uklart på skjermen og hun ser ikke det hun trenger for å kunne treffe riktig.

- Det kommer luft her, men det kommer ikke vann?

Svein sjekker maskinen. Solen har rundet bygningen og bader jordene nedenfor parkeringsplassen i lys. Det er en gnistrende vinterdag utenfor, men arbeidsdagen inne på Romerike Hesteklinikk er langt fra over.

Relevante artikler

Håndverkerne på klinikken

Håndverkerne på klinikken

Hammer og spiker er byttet ut med skalpell og laser. Men på Romerike Hesteklinikk er det likevel godt håndverk som gjelder. Særlig under operasjonene.

Kirurgi og kanelboller

Kirurgi og kanelboller

I løpet av en mandag i januar er 16 hester inne til behandling på Romerike Hesteklinikk. Sånt blir det ikke mange kaffepauser av.